Enestående mor

Da jeg flyttet tilbake til hjemtraktene jeg vokste opp for snart to år siden, så oppdaget jeg at det var veldig mange mennesker jeg kjente, men jeg ble veldig usikker på hvem jeg kunne regne som gode venner. Etter så mange år (nesten 20 år faktisk) er det ikke bare lett å reetablere kontakten man har mistet på grunn av avstand bestandig. Noen som jeg trudde var veldig gode venner, viser seg å gjøre meg usikker, mens andre har jeg alltid vært trygg på og er det fortsatt. Også er det de som overasker veldig i positiv forstand. Venner jeg trodde jeg hadde mistet fordi vi har hatt veldig lite kontakt. Det varmer hjertet til Ønskemor når det viser seg at de virkelig bryr seg og er engasjert i meg og mitt. Jeg vil ikke miste noen venner. For meg er de alle mye verdt og det er ikke mange av dem. Jeg vil heller ha noen virkelig gode venner, enn mange dårlige.

Venninnen jeg skal fortelle om nå, har blitt til to gode venninner. Det er hun, mammaen, som jeg gikk i klassen sammen med på videregående (som den gang fremdeles ble kalt gymnaset) og hennes nydelige datter på 9 år. Datteren ble jeg veldig godt kjent med i fjor da jeg jobbet med svømmeundervisning og hadde henne. Jeg var assistent og hun var ikke så veldig glad i å få vann i fjeset. Dermed ble det min jobb og hjelpe henne litt ekstra. Enden på historien er at hun begynte på svømmekurs hos meg på kveldstid også, så nå svømmer hun som en fisk og har sikkert tatt igjen hele klassen. Det varmer også selvfølgelig et svømmelærerhjerte å få julekort av elevene mine og det fikk jeg av henne.

Disse to jentene ville gjerne komme på besøk til meg på bursdagen min og hadde med fine hjemmelagede gaver, både til meg og babyen. Da de kom til meg på kvelden på selveste bursdagen (og termindatoen) hadde jeg nettopp fått min første rie. Så jeg har kommet på i ettertid at jeg var nok en svært dårlig vertinne. Jeg hadde jo egentlig planlagt å servere kake til dem. Men jeg ble nok mest opptatt av å notere ned tidspunktene for hver rie og glemte både kaker og kaffe og noe å drikke. Herlehet… i ettertid, så kan jeg jo konstatere at det var jo ikke noen tvil om hva som var i ferd med å skje. Men jeg var faktisk usikker på når det var riktig å dra til sykehuset og om det virkelig var rier det jeg hadde. Men når venninnen min fortalte om hvordan jeg hang over en ovn idet de skulle dra og jeg hadde sagt at jeg ble litt kvalm av en rie, så kan man jo si at det var ikke mye tvil. Hun var nok iallefall ikke det. Resten av den historien som handler om riene, forberedelsene og turen til sykehuset og resten av fødselen, jobber jeg med i et eget innlegg. Men det blir langt og det tar litt tid å bli ferdig med det nå som Storkfrøken også krever en del. Fødselshistorien min blir nok delt opp i flere innlegg, men det kommer.

Uansett. De har selvfølgelig kommet på barselbesøk etter at Storkfrøken kom også. Mammaen har til og med vært her to ganger. Og hver gang har de hatt med litt som de har laget selv i tillegg til masse klær som Storkfrøken arver av jentene (lille venninnen min har også ei yngre søster som Storkfrøken får arve av). Jeg liker å arve klær. Storkfrøken har allerede arvet masse. Så mye at hun ikke rekker å bruke alt før hun har vokst ut av det. Småbarnsklær rekker da ikke bli så mye brukt at de blir slitt. Da er det bare dumt å kjøpe masse nytt. Det er både økonomisk og miljøvennlig å arve. Det liker jeg. Jeg synes også det er fint å tenke på at klærne som Storkfrøken bruker er vasket flere ganger. Da er alle giftstoffer som kunne være i stoffene mest sannsynlig vasket godt ut.

Men poenget med dette innlegget var egentlig å vise de nydeligste luene som Storkfrøken har fått av dem. De har nemlig laget hver sin. Mammaen har heklet en uglelue (og jeg digger ugler) og datteren har strikket en rosa lue. At datteren faktisk har strikket denne lua i en alder av ni år, imponerer jo en formingslærers hjerte veldig da. Og varmer selvfølgelig. Når jeg ser på disse to luene, så blir jeg bare så utrolig glad i hjertet mitt og tenker at disse to jentene skal jeg ta godt vare på i livet mitt.

Klem fra Ønskemor